Folkemordet i Rwanda

Folkemordet i Rwanda er blant de verste hendelsene verden har sett i nyere tid. Anslagsvis 800 000-1 000 000 Tutsier ble brutalt drept, i løpet av 100 grufulle dager i 1994. Det tilsvarte hele 70% av Tutsiene og 20% av Rwandas totale befolkning.

Belgisk kolonebd90ba2840b8be61a21372fff70a315istyre

Det hele startet med Belgias kolonisering av landet i 1920-årene. Med bakgrunn i datidens rasistiske strømninger i Europa, ble Tutsiene utpekt som landets nye elite. Tutsiene utgjorde bare 15% av Rwandas befolkning. Da denne relativt lille gruppen fikk all makt i landet, dannet det grobunn for en gryende misnøye, som skulle vise seg å få i katastrofale konsekvenser.

Selvstendighet og kupp

Da Belgia trakk seg ut av landet på 50-tallet, lå det meste til rette for kaos. I et forsøk på å forenkle overgangen til selvstendig styre, ble flere Hutuer ansatt i administrasjonen. Dette førte til sporadiske angrep mellom partene, som igjen utviklet seg til en borgerkrigslignende tilstand. Det endte med at belgierne sendte styrker tilbake til landet i et forsøk på å stabilisere situasjonen. De skiftet ut hele Tutsi-administrasjonen med Hutuer. General Juvenal Haybarimana tok så makten ved et blodig kupp i 1973 og innførte senere en ettpartistat.

100 grufulle dager

Det hele stabiliserte seg så til en viss grad. Landet ble bygget og økonomien tjente godt på høye råvarepriser. Mot slutten av 80-tallet slo imidlertid flere problemer innover Rwanda. Kaffe-prisene falt, og kombinert med dårlige avlinger, fulgte økonomiske nedgangstider og matmangel. De harde tidene gjorde at de etniske spenningene blusset opp igjen. I et forsøk på å ta landet tilbake startet tutsienes arme en geriljakrig mot den sittende Hutu-dominerte administrasjonen. Da flyet Haybarimana satt i ble skutt ned, åpnet dette for en brutal jakt på alle tutsier i landet. Av ulike storpolitiske årsaker fikk aldri verdenssamfunnet og FN organisert seg til å sende styrker for å beskytte sivilbefolkningen. En liten observatørstyrke ble sendt, men denne hadde bare mandat til å observere. Soldatene måtte dermed bevitne grusomhetene på nært hold, mens man i FN-bygningen diskuterte om det hele skulle klassifiseres som et folkemord eller ikke, og hvem som skulle betale transportkostnader til Rwanda.

Add a Comment